Mette Henriette

Det var en sensasjon da Mette Henriette slapp sin selvtitulerte dobbeldebut på ECM i 2015, som den første artisten noensinne, og det til rasende gode kritikker. Året etter gjestet hun Teatret Vårt med kvartett, og ga en konsert preget av enkel, men virkningsfull bruk av lys og scenerom.

I årene som fulgte har Mette Henriette Martedatter Rølvåg marinert sine musikalske idéer, og hun har ikke blitt mindre aktiv eller ambisiøs.
De som kjenner henne fra før vet at Mette Henriette er en musiker med store idéer, krystallklare visjoner og gjennomføringsevne. Hun velger sine samarbeidspartnere med omhu. Av samme grunn ser vi henne ikke så ofte på jazzfestivalene, og likedan blir det desto mer stas når navnet hennes dukker opp.

I løpet av de åtte siste årene har hun rukket å komponere bestillingsverk for Oslofilharmonien, Arktisk Filharmoni, Cikada og samarbeidet med blant annet Marina Abramović og Helge Sten (Deathprod) for å nevne noen få. I tillegg har hun holdt en rekke residenser, blant annet på Svarbard og på Munch Muséet, hvor også Drifting blei tatt opp. Det kommer neppe som en overraskelse når folk sier at hun tidlig bemerket seg som en begavet musiker og komponist.

I sin anmeldelse av nettopp Drifting skrev Torkjell Hovland i Jazznytt #265 at «Ho har sidan første gong eg høyrde ho hatt ein spesielt kjenslevar tone, der det lét til at ho aldri lagar ein lyd utan at det er det viktigaste i verda.» Om samme plate skrev Karl Ackerman i Allaboutjazz «It is an excellent album, timeless, with a circular quality, and best listened to in its entirety.»

Dette er musikk som tar deg i handa og drar deg med på en vandring forbi seg selv og inn i deg. Kom og bli med!

Mette Henriette, saksofon, Ayumi Tanaka, piano og Judith Hamann, cello