SuperBlue: Kurt Elling feat. Charlie Hunter

Mange kjenner barytonen Kurt Elling som forlengelsen av en utvidet crooner-tradisjon, hvor referansene til Frank Sinatra, Johnny Hartman og Tony Bennett er like selvfølgelige som til Al Jearreau og Bobby McFerrin.

Med sin vokale spenst og uttrykksmessige spennvidde, og en stemme som strekker seg over fire oktaver har han navigert mellom kunst- og populærmusikalske territorier med den største selvfølgelighet, og samtidig beredt grunnen for hakket mer polerte artister som Jamie Cullum. Det overrasker kanskje ikke at han flere ganger har vært nominert til Grammy – og sågar vunnet.
Det kommer ei som en overraskelse at Elling har en sammensatt musikalsk bakgrunn. Oppvokst i kirken, hvor han sang Bach-motetter og madrigaler i klassisk vokalstil, til teknisk krevende a capella og egenstudier av blant annet Chet Bakers dempede nærhet i tillegg andre instrumentalister som Dave Brubeck og Dexter Gordon bidro til at Elling tidlig var en allsidig musiker. I tillegg å tolke populære standardlåter og skrive eget materiale har han vært spesielt god til å videreføre scat-tradisjonen og å skrive såkalte vokaliser – altså dikte tekst til låter som kun har vært instrumentale.

Som en musikalsk kameleon har kanskje Elling vært vanskelig å plassere, og dermed blitt gjenstand for både fascinasjon og provokasjon. Det ER liksom noe med han Kurt, noe som er vanskelig å plassere, og som fortsetter å pirre nysgjerrigheten. Uavhengig om man får fot av musikken, er han unektelig en respektert utøver, og har samarbeidet med størrelser som Fred Hersch, James Morrison, Brad Mehldau, og Lee Ritenour, for å nevne noen få.

Kurt Elling - vokal, Charlie Hunter - gitar, TBA - Keys, TBA - drums